Farvel til bilen
En epoke i livet er over. I dag kvittet jeg meg med bilen etter å ha hatt bil i 50 år. Det er en rar følelse. Livet har bestått av epoker, men dette er den siste foreløbig. Hva blir neste tro? Det blir vel når jeg ikke kan bo hjemme lengre., men det håper jeg blir lenge til. Har lenge sett i øynene at en gang ville jeg være uten bil, men har skjøvet det foran meg. Nå blir det buss og taxi. Trøster meg med at jeg kan kjøre mye taxi for det det koster å ha bil, men en liten sorgreaksjon er det. Bilen har gitt meg frihet.
Jeg tok førerkort da jeg var 28 år og nå er jeg snart 78 år. Jeg har jevlig kjørt bil i denne tiden. Min mann hadde ikke førerkort fordi han så for dårlig, derfor var det jeg som alltid kjørte. Han fikk i stedet megle mellom barna i baksetet. Jeg syntes det var en fin ordning. I de siste årene har jeg ikke kjørt så mye, har mest vært småturer. Derfor bestemte jeg meg for å selge bilen nå mot vinteren. Liker ikke å kjøre når det er mørkt, liker heller ikke å skuffe ut bilen når det sner. Jeg er nok heller ikke en god passasjer.
Nå er det bare å gå løs på resten av livet uten bil.

Vårminner
Nå om dagene lengter jeg veldig etter våren og da går tankene tilbake til barndommens vår.
Våren husker jeg som en fin tid for over 70 år siden. Den første vårfornemmelsen fikk jeg da vinterskoene ble byttet ut med lavsko. Det var konkurranse mellom oss venninnene om hvem som først fikk gå i lavsko. Det var en vidunderlig følelse, den kom samtidig som at leirfivelen (hestehov) dukket opp. Da krittet vi opp paradis på gaten og gikk til nærmeste stenhuggeri og kjøpte marmorstener som vi brukte når vi hoppet paradis.
Det neste var da vi fikk lov til å gå i halvstrømper, men da hadde vi for lengst rullet med strømpene (strømpebukser hadde vi ikke) da vi var utenfor mødrenes synsvinkel. I alle fall var det vikrig å få gå i hallvstrømper 17. mai.
Sykkel fikk jeg da jeg gikk i 6. klasse og den fikk jeg ta ut da det var snøfritt på gatene.
Jeg kan enda kjenne følelsen av bardommens vår når jeg kjenner lukten av syriner og bråtebrann. Det var en herlig tid som jeg minnes med glede.

Trykkefrihet

Jeg setter pris på at jeg bor i et land hvor det er trykkefrihet,og trykkefriheten bør vi verne om. Men selv om denne mohamedtegningen som Dagbladet trykket var innenfor grensene av det tillatte, så spør jeg meg om det var nødvendig. Var ikke dette å trekke trykkefriheten til den ytterste grense? Ikke alt som er tillatt bør dermed trykkes. . Jeg bare undres.

Våren i sikte

I dag var jeg ute og gikk en tur, og da kunne jeg kjenne at solen varmet litt. Jeg er glad jeg bor i et land med skiftene årstider. Jeg føler jeg våkner til nytt liv når dagene blir lengre og solen begynner å varme. En lang vinter går mot slutten, selv om det enda kan komme mere snø og kulde, så øyner jeg håp. Min mor sa da hun var gammel at hun ikke lenger var glad i snø og vinter. Den gang forsto jeg henne ikke, men det gjør jeg i dag.
Jeg har vondt i en tann nå, så jeg må vel til tannlegen i morgen, det er kaldt på nettene så jeg håper bilen starter. Men snart er det varmt i været og da er blir slike problemer borte. I min alder bør man jo ikke ønske at tiden går fortere, så jeg prøver å leve i nuet og sette pris dagen i dag. Jeg har det heldigvis godt og varmt inne.
dette var dagens epistel.

Søndagsmorgen

I dag våknet jeg kl. 06,00. Da var jeg ergerlig, syntes det var alt for tidlig. Jeg ville gjerne sovet lengre. Men etter to krus sterk kaffe begynte jeg å tenke. Tenk at jeg kunne stå opp frisk og uthvilt, jeg hadde ikke vondt noe sted og kunne disponere dagen som jeg ville. Det er det ikke alle som kan i min alder.
Nå er klokken 12 og solen skinner. En strålende vinterdag. Snart er det vår med drypp fra taket og krokusen titter frem. Dette er en fin årstid med forventninger i seg. Jeg føler meg priviligert som kan nyte og bruke dagen som jeg vil. Nå vil jeg leve i nuet og se det positive i hverdagen selv om været skifter. Vi må godta at livet går i bølger med oppturer og nedturer, men det er alltid noe positivt vi kan fokusere på.
Ha en fin søndag.

Lillemann Med Sekken
En del av min barndoms miljø var Lillemann Med Sekken. Det var en gammel mann, ja egentlig vet jeg ikke om han var så veldig gammel. Han var liten og tynn, ikke mer enn 1,50-160 m høg med grått hår. Han hadde en tynn og pistret stemme og samlet oss barna rundt seg. Han var en av Trondheims originaler, men holdt seg mest på vår kant av byen.
Vi barna kalte ham bare for Lillemann Med Sekken fordi det var det han sa at han het. De voksne kalte ham Den Evige Student. De fortalte at han hadde studert ved NTH, men ble aldri ferdig. De kunne også fortelle at han var barnebarn av presten Landstad som hadde utgitt Landstads reviderte salmebok. Men fornavnet hans var det ingen som kunne fortelle os.
Hver dag gikk han fra Rosenborg hvor han bodde og til byen for å spise billig middag på Dampkjøkkenet. Han gikk da forbi Singsaker hvor vi bodde. Resten av dagen oppholdt ha seg på biblioteket.
Like ved der vi bodde lå Duedalen og der stod det to benker. Hver ettermiddag kl .16, vi kunne stille klokken etter ham, kom han dit og hvilte på benkene. Han hadde da en hale barn etter seg..Kan aldrig huske ar han ble ertet. Vi spurte da alltid hva han het i dag, og da svarte han alltid med et rim, for eksempel: Lillemann Med Sekken hoppa over bekken og lignende. Han hadde et utrolig barnetekke. Han var alltid blid og i godt humør
Han hadde sikspenslue på seg og en grå anorakk med strikk i livet. Han hadde nikkers og beksømsstøvler. På ryggen hadde han alltid en liten ryggsekk. Husker aldri at han hadde andre klær på deg.
En gang vi var alene på benken, hjalp han meg med tyskleksen. Jeg fikk et spesielt forhold til ham .han var intelligent, men noe hadde gått i vranglås for ham.
En gang fikk jeg følge han hjem og bli med inn. Han bodde på et rom og kjøkken. Kjøkkenet så jeg ikke, men i stua hadde en seng, en stor bokhylle, to stoler og et bord. Resten var bøker som lå på gulvet og i pappesker. Jeg fikk låne en bok av ham.. På dørskiltet stod det Landstad, men ikke noe fornavn.
Det var ingen som trodde meg da jeg fortalte at jeg hadde vært hjemme hos ham.
Jeg har ofte tenkt på ham. Hadde han levd i dag ville han vel vært på en institusjon

Narkomane

Jeg har sittet og hørt då debatten om det skal gis heroin til slitne narkomane. Jeg er ikke sikker på hva mitt syn er. Det er ting som taler både for og imot. Men den politikken som hittil er ført, har jo heller ikke ført frem. Er det kanskje vært å prøve noe nytt? I tilfelle dette prøves, så kommer jo de narkomane i kontakt med helsepersjonell flere ganger om dagen. Kanskje det blir færre dødsfall og mindre kriminalitet. Ikke vet jeg.